Historie og samfunn

Dette er historien om krigen som har rammet Øya. Den er skrevet fra tre vinkler. Det du leser på denne siden, er en nøytral historikers gjennomgang. I tillegg kan, og bør, du lese historien slik den ble fanget opp av to tidsvitner, ett fra hvert av folkene. De finner du her:

Det som har vært

To folk, Nonaene og Abnakiene, har alltid levd sammen på en øy.

Nonaene har alltid vært den mest folkerike av gruppene og har tradisjonelt vært bedre til å utvinne og foredle jern. De to samfunnene har levd i fredelig sammeksistens med utstrakt byttehandel og en viss mobilitet mellom gruppene. De to folkene har felles mytologi og dermed også samme hellige sted, en klippe på øya.

Den mest sentrale religiøse høytiden er åndevandringen, den dagen i året da de levende hjelper de døde med å vandre videre til de grønne engene. Delingen av land mellom de to folkene har medført at Klippen ligger på Nonaenes territorium. Det ser ut til at Abnakiene forærer Nonaene med noen bestemte gaver hvert år mot at Abnakiene får benytte Klippen alene på selve åndevandringsdagen. Nonaene holder sermonien den påfølgende dagen.

Detaljene rundt denne avtalen er det i dag ingen som husker. I utgangspunktet ønsket Abnakiene at Klippen skulle være et fellesområde, men dette ønsket ikke Nonaene. Som et kompromiss kom de frem til en avtale om at Klippen skulle være Nonaenes land og at Nonaene skulle holde stedet ved like. Abnakiene fikk bruke Klippen alene på den helligste dagen, mot en symbolsk gave som stort sett bestod av perler. Nonaene måtte dermed markere åndevandringen på en annen dag enn selve åndevandringsdagen. Det er grunn til å anta at avtalen har blitt opplevd som rettferdig nettopp fordi begge parter måtte oppgi noe.

For omlag 75 år siden ankom Imperiet. Dette er en mektig nasjon med utstrakt sjøfart. De var på utkikk etter en trygg havn i dette området og Øya passet perfekt. Den har en skjermet bukt som er dyp nok for større skip. Abnakiene og Nonaene inngikk en felles avtale med Imperiet om at Imperiet fikk overta perlebukten og rett til å hogge skog mot at de holdt seg unna resten av Øya.

Krigen

For noen år siden økte konfliktnivået mellom de to folkene. Det hele bunnet i misnøye med ordningen rundt bruken av Klippen. Abnakiene klarte ikke lenger å skaffe nok perler. De ville erstatte dette med blant annet gull. I tillegg mente de seg undertrykt av Nonaene. Nonaene på sin side mente at gaven burde være noe større. Tross alt fikk Abnakiene bruke klippen alene på selveste åndevandringsdagen, mens de tok alt ansvar for å holde stedet ved like.

Konflikten eskalerte, godt underbygd av rykter, mistanker og beskyldninger om skjulte motiver. En person fra Nonaene omkom som følge av en konfrontasjon rundt dette. Omstendighetene er uklare. Dette ser i alle fall ut til å ha fungert som en utløsende årsak til den påfølgende krigen.

Nonaene var overlegne både i antall og i våpen og fikk derfor ganske raskt et overtak. Krigen ble utkjempet som mindre konfrontasjoner, ofte koblet til grensedragning mellom folkene. Det hele pågikk over år, og selv om tapene isolert sett var moderate på begge sider, gikk det hardt ut over samfunnene. Særlig blant Abnakiene vokste følelsen av å sakte men sikkert bli utslettet av Nonaene.

På et tidspunkt fryktet sentrale personer blant Abnakiene at hele samfunnet deres holdt på å bli utslettet. De inngikk derfor en avtale med Imperiet om hjelp. Imperiet tilbød Abnakiene et hemmelig våpen, en gift. Som gjengjeld skulle Imperiet få alle krigsfanger som slaver.

Abnakiene brukte sitt nye våpen og forgiftet drikkevannet til Nonaene. I det påfølgende slaget ble alle Nonaene drept, også de som var for syke til å kjempe på grunn av giften. Abnakiene stod igjen som seierherrer, selv om de også hadde lidd store tap. Abnakiene var nå alene på Øya sammen med Imperiet.

Den første akten av En for alle utspiller seg etter dette endelige slaget, da Abnakiene for første gang siden krigen bryter ut kan avholde Åndevandringsfesten på Klippen, og feire seieren.

Fallet

Kort tid etter seieren dukket representanter for Imperiet opp hos Abnakiene. De krevde krigsfangene de hadde blitt lovet. Denne delen av avtalen var holdt hemmelig av de som inngikk den, og kravet kom derfor som en overaskelse på de gjenlevende blant Abnakiene.

Ettersom Abnakiene ikke kunne innfri avtalen, ble hele gruppen tatt som slaver. Alle gjenlevede ble sendt til et fjernt land for å jobbe i gruvene, men fikk bo sammen og levde ganske isolert fra omverdenen. Soldater fra Imperiet kom jevnlig for å hente malm, ellers var det bare en guvernør, noen få soldater og en huyamanprest som bodde i nærheten.

Selv om tilværelsen var grei nok i eksil, døde det mange i årenes løp og få nye barn kom til verden. Samfunnet krympet inn.

Den andre akten av En for alle utspiller seg i dette eksilet.

Tilbakekomsten

Etter mange år i eksil ble det stadig mindre malm i gruvene. Imperiet ble mistenksome etter hvert som vognlassene fra gruvene ble færre og færre. En dag kom det noen inspektører. De undersøkte gruvene grundig. Noen uker senere kom guvernøren til leiren og kunngjorde at gruvene ikke lenger var drivverdige og at Abnakiene kunne reise tilbake til Øyen. Abnakiene var endelig fri, men overlatt til seg selv.

Etter en lang og hard reise kom Abnakiene tilbake til Øyen. Imperiet hadde forlatt flåtebasen sin og de eneste levende vesnene var ville dyr. Øyen var overgrodd og Klippen var rasert. I de innfødtes øyne hadde Imperiet, i sin evige hunger etter rikdom, plyndret bergåndene for sine hellige indre skatter.

Den tredje akten av En for alle utspiller seg ved denne hjemkomsten.